Afrika..

Klokken er 4 om morgenen, og det er fryktelig kaldt. Himmelen er mørk, men opplyst av flere stjerner enn det nesten er plass til. Stjernene er så nærme at jeg nesten kan ta på dem, her jeg svever flere kilometer oppi luften. Den gammeldagse luftballongen flyr videre i takt med verdens sjel. Så stille… Langt borte i horisonten stiger en sol som et mektig symbol. Afrika er i ferd med å åpne opp øynene for nok en dag.

Solen henger på himmelen og nyter rollen som verdens viktigste energikilde. Den kan bli sammenliknet med hjertet, der den dagen lang pumper liv ut og inn i den evige sirkelen. Sakte men sikkert våkner livet under oss, i takt med solen. Det er en ubeskrivelig følelse å være vitne til dette, det å føle naturlig natur rett på sinnet. Man får klump i halsen ved å leve nøyaktig i dette øyeblikket, for det er på bristepunktet til ubehagelig skjønnhet som gjør vondt. Det er slik Gud har skapt verden, og slik den bør forbli. Her hersker dyp balanse som jeg ikke forstår, men nyter fult ut.